Faktaportalen har nesten hundre statistikksider. Hver av dem er god for seg, og ingen av dem viser deg de andre. Du kan lese siden om renter grundig og fortsatt ikke vite hva den har med gjeld å gjøre, eller hvilke andre sider som hviler på det samme tallet fra Norges Bank. Menyen forteller deg hvor du kan gå. Den forteller deg ikke hva som henger sammen, og den forteller deg ingenting om hvor mye det er.
Se kartet og de fire koblingstypene på faktaportalen.no →
Derfor finnes portalen nå også som et kart du kan bevege deg gjennom, på kart.faktaportalen.no.
Omfanget blir synlig
Det første du ser er ikke en side. Det er nabolaget rundt der du står, tegnet som en graf, og en knapp som utvider det.
Det høres ut som en detalj, men det er den ene tingen ingen meny kan gi deg. En nedtrekksliste viser deg alternativene på ett nivå. Et søkefelt viser deg det du spurte om. Ingen av dem svarer på spørsmålet du sitter med første gang du åpner et nettsted du ikke kjenner: hvor stort er dette, og hvor ligger tyngden?
I kartet ser du det med én gang. Klyngene er ujevne. Noen områder er tett vevd, andre henger i utkanten med to koblinger hver. Det sier noe sant om portalen som ingen forsidetekst ville sagt like ærlig, og det er nyttig i begge retninger: du ser hva vi dekker godt, og du ser hvor det er tynt.
At du ikke ser alle 354 nodene på én gang, er et valg. Vi prøvde det. Med hele grafen tegnet i ett bilde druknet de 24 årsakspåstandene blant de 410 registeroppslagene, og resultatet var et bilde ingen kunne lese. Nå viser siden du står på nabolaget to steg ut, og forstørre-knappen tar deg tre. Tallene er målt: median side har 19 naboer på to steg og 59 på tre, mens fire steg drar inn 123 av 354 og igjen begynner å bli uleselig.
Søk som følger lenker
Portalens eget søkefelt er bygget på en forutsetning: at du vet hva du leter etter. Du skriver «sykefravær», og du får sykefraværssiden. Det er riktig oppførsel når forutsetningen holder.
Den holder ofte ikke. Du vet at du lurer på noe i nærheten av sykefravær, men ikke hva det heter, og ikke hvilken side det bor på.
Søket i kartet svarer annerledes. Du får treffet, og du får nabolaget rundt det i samme bevegelse: hvilke begreper siden deler med andre, hvilke kilder den hviler på, hva den fører til. Du kan flytte deg videre uten å formulere et nytt søk, fordi neste steg allerede ligger foran deg. Spørsmålet ditt får lov til å endre seg underveis, som spørsmål har for vane å gjøre.
Hvem peker hit?
Dette er den ene funksjonen uten motpart på portalen, og den er verdt et eget avsnitt.
En vanlig nettside vet alltid hva den lenker til. Den vet aldri hvem som lenker til den. Informasjonen finnes, men bare på avsenderens side, og ingen har samlet den.
I kartet er den samlet. Hver node viser hvem som peker på den. Står du på noden for en datakilde, ser du hver eneste side som bygger på den. Står du på et begrep, ser du hvor det brukes. Det gjør et konkret arbeid enkelt som ellers krever at noen husker: hvis en kilde endrer metode, hvilke sider må vurderes på nytt?
Dimensjoner som ikke var synlige
Det er ikke nye data. Det er de samme sidene, sett fra akser portalen ikke har.
Én akse er kilden. Portalen viser deg hvilken kilde en side bruker. Kartet viser deg det motsatte: hvilke sider en kilde bærer, på tvers av seksjoner som ellers ikke snakker sammen.
En annen er begrepet. En tagg er en flat liste på portalen. I kartet er den et knutepunkt, og du ser hvor et begrep krysser fra økonomi til arbeid til helse.
Den tredje er årsak. Av 562 koblinger i kartet er 24 av typen som påstår at noe fører til noe annet. De utgjør sju kjeder. At de er så få er ikke en mangel, det er et skille: de øvrige er oppslag maskinen kan gjøre selv, mens hver av de 24 er skrevet for hånd av et menneske med begrunnelse og belegg. Å kunne følge en av dem fra ende til annen er noe helt annet enn å lese sidene hver for seg.
Slik gjør andre det
Formen er ikke noe vi fant på. Å publisere en lenket notatsamling som nettsted er en etablert praksis, og Quartz, verktøyet vi bruker, er skrevet nettopp for det.
Socratica Toolbox viser at formen ikke bare er for enkeltpersoner. Studentkollektivet ved University of Waterloo driver den som åpen kildekode, med mange hender i samme samling. Den er til gjengjeld liten, en håndfull sider, mens de to neste teller hundrevis.
Simon Späti sin vault ligger nærmest vårt eget fagfelt: over 650 offentlige notater om dataingeniørfag, lenket sammen på samme vis. Garden of Learning er den personlige varianten: én person som skriver i det åpne underveis i egen læring.
Vil du se flere, er Quartz sin egen showcase og Obsidian Garden Gallery de to inngangene.
Men der slutter likheten, og forskjellen er større enn verktøyvalget.
Alle disse samlingene har det samme prinsippet: et menneske skriver hvert notat, og kartet vokser i takt med at noen tenker. Lenken mellom to notater oppstår fordi noen så sammenhengen og satte den inn. Det er ikke en bieffekt av metoden, det er hele verdien i den. Späti sier det rett ut om sin egen: notatene er «carefully curated, connected, and compounded over time».
Vårt kart er bygget på det motsatte prinsippet. Ingen skriver notatene, og ingen utvider kartet. Det utledes av registre portalen allerede vedlikeholder, og vokser av seg selv når portalen gjør det.
Byttet er ærlig nok: vi mister innsikten som ligger i at noen har formulert hvert notat. Til gjengjeld får vi et kart som ikke kan råtne. Et kart som må vedlikeholdes for hånd, blir utdatert i det øyeblikket noen har det travelt, og en statistikkportal der tallene oppdateres under deg har ikke råd til det.
Er dette en datakatalog?
Spørsmålet melder seg, for kartet svarer på tre av spørsmålene en datakatalog finnes for å svare på. Hva finnes? Hvor kommer det fra? Hva avhenger av det? Det gjør det til og med lesbart, uten at du må lære deg et grensesnitt først.
Men det finnes et fjerde spørsmål, og der stopper det. En datakatalog i en organisasjon må vite hvem som har lov til å se hva, den må spore avhengigheter på kolonnenivå og ikke bare mellom sider, og den må kunne love noe om når data faktisk er oppdatert. Kartet gjør ingen av delene. Det er heller ikke bygget for det.
Så svaret er nok nei, men det er et interessant nei. Formen er billig, den er lesbar for mennesker uten opplæring, og den holder seg oppdatert av seg selv. Det er tre egenskaper de store verktøyene sliter med samtidig.
Hva det er bygget på
Kjeden er kort. Innholdet er en samling markdown-filer, altså en Obsidian-vault. Den publiseres med Quartz, som gjør filene om til et nettsted med søk, tilbakelenker og grafvisning. Nettstedet ligger på eget domene med egen utrulling.
Det viktigste ligger et hakk under. Vaulten skrives ikke for hånd. Den utledes.
De aller fleste notatene lages av et script som leser registre portalen allerede har og allerede vedlikeholder av andre grunner: rutelista som driver nettstedskartet, taggene som driver søket, ferskhetsregisteret bak kildesiden som vet når hver datafil sist ble oppdatert, og frontmatteren i bloggartiklene. Ingen egen liste holdes i synk. Legger noen til en side på portalen, dukker den opp i kartet ved neste kjøring uten at noen har husket på det.
Resten kommer i tillegg og er få: én indeksside per mappe, ett notat per årsakskjede, en side om vaulten selv, og taggsidene Quartz genererer på egen hånd.
To mapper er unntak fra automatikken. Redaksjonelt/ er skrevet av mennesker og publiseres.
Analyse/ er privat kladd og forlater aldri maskinen.
Kilder: Faktaportalen: Kunnskapskartet, Kunnskapskartet som eget nettsted, Quartz, Quartz showcase, Obsidian Garden Gallery, Socratica Toolbox, Simon Späti: Second Brain, Juhis: Garden of Learning. Full oversikt over datagrunnlaget vårt finnes på faktaportalen.no/kilder.